hits

Den forbanna usikkerheten

Helvete heller...

Dette har vrt en jvli hst.. Den lengste smerteperioden jeg har hatt, utbrent og sykemeldt fra skolen i fire uker, masse tinnitus og generell elendighet...

Alt dette har gjort at jeg ser mrkt p skolen... Men s ser det lyst ut en liten stund, og s er det bare crap igjen... Str og vipper p om det er vits ta en utdanning nr jeg knapt nok greier st i skolehverdagen... I gr var jeg positivt innstilt, opplringskontoret var innom for informere om lrlingordningen, og jeg fikk vite at det der ikke ser s mrkt ut som jeg tidligere har blitt forespeilet, og det er jo bra. Men nr jeg bare har 30% arbeidsevne, hvis det enda er s mye som det, betyr jo at lrlingetiden min m dobles og tas over fire r. Det betyr alts n rslnn strukket ut over FIRE r, ikke bare to.. .Lykke til med leve komfortabelt p det, liksom...

I dag er tankene om hvorvidt det er vits i tyne seg gjennom dette... Ser mer og mer at dette kanskje ikke er helt meg likevel, selv om jeg fortsatt har samme motivasjon som tidligere - jeg kan ikke gi tilbake all den hjelp jeg selv fikk i oppveksten, men jeg kan gi videre og bidra til at de neste generasjonene fr en bedre oppvekst.

Men alts: Er det faktisk jobbmuligheter for meg i enden av dette lpet?

Vi har begynt diskutere ung ufr for de 70 prosentene jeg er arbeidsufr, men som man vet, bli ufr er ikke en livstidsdom. Jeg kan trene meg opp og jobbe med helsa noen r fr jeg p ny forsker meg p jobb... Helt frisk vil jeg nok aldri bli, og jeg vil alltid ha noen utfordringer...

Jeg burde jo prve fullfre, s har jeg i alle fall et fagbrev som jeg kan benytte meg av senere i livet, men klarer jeg tyne meg gjennom et halvt r til p skolen? Hsten har jo tatt fullstendig knekken p meg. Ja, det var forsvidt godt komme tilbake p skolen denne uka, etter fire uker sykemeldt, men det som gjr det godt er ikke det faglige, og slettes ikke det sosiale - jeg er jo ti r eldre enn de fleste i klassen, og forskjellene mellom oss er som Sola og Pluto (ja, eksoplaneten, ikke hunden). Nei, det som gjr det godt er rutinene. Dagen fr et mer spikret opplegg, og jeg har jo lrt at for meg er rutiner ekstremt viktige...

Men... Er det vits? Er det verdt det? Klarer jeg det? Jeg klarer liksom ikke lande p en avgjrelse... Samvittigheten min drar meg i to retninger. Avbryter jeg skolen, og heller tar i p bli i bedre form, vil jeg jo vre en bedre ektemann og pappa, men fortsetter jeg skolen fr jeg jo endelig fullfrt en utdanning... Og da er neste moment: Er det reelle jobbmuligheter for meg som Barne- og Ungdomsarbeider med mine utfordringer? Livet er vanskelig, og jeg ligger vken om nettene og sliter med dette her..

Jeg har droppet ut s mange ganger fr, jeg vil ikke gjre det igjen... Men helsa mi og livskvaliteten min m jo tas hensyn til. Familien m tas hensyn til. Det er s mye som tynger meg ned... Hva f skal jeg gjre....

 

#Skole #sykdom #fibromyalgi #trening #klaging #helse #livskvalitet #familie

2 kommentarer

Gry-J

07.12.2017 kl.11:21

I dette tilfellet ville jeg si at helsa er viktigere. Du er ikke sikker f jobb innen helse til tross for fagbrev uansett. Og ved bli bedre kunne vre bedre far og ektemann s vil din psykiske syke bli enda bedre, og selv om du fokuserer p helse n s er aldri skole for sent gjre! Og ved ung ufr s er du vrtfal sikret konomisk. Tenk p deg og dine og fokuser p helsa di.

Daniel Hansen

14.12.2017 kl.20:44

Gry: Takk <3 Avgjrelsen er tatt, og planen for morgendagen, evt. mandag er g til administrasjonen og signere sluttpapirene.
Planen videre er g inn for bevege mer p meg; g tur hver dag, starte lavt og jobbe meg oppover, s fr vi se om det blir noe fysioterapi etter nyttr :)

Skriv en ny kommentar

Daniel Hansen

Daniel Hansen

26, Sortland

Gift familiemann p 26 r. Far til tre, og en av relativt f menn med fibromyalgi.

Kategorier

Arkiv