hits

Den forbanna usikkerheten

Helvete heller...

Dette har vært en jævli høst.. Den lengste smerteperioden jeg har hatt, utbrent og sykemeldt fra skolen i fire uker, masse tinnitus og generell elendighet...

Alt dette har gjort at jeg ser mørkt på skolen... Men så ser det lyst ut en liten stund, og så er det bare crap igjen... Står og vipper på om det er vits å ta en utdanning når jeg knapt nok greier å stå i skolehverdagen... I går var jeg positivt innstilt, opplæringskontoret var innom for å informere om lærlingordningen, og jeg fikk vite at det der ikke ser så mørkt ut som jeg tidligere har blitt forespeilet, og det er jo bra. Men når jeg bare har 30% arbeidsevne, hvis det enda er så mye som det, betyr jo at lærlingetiden min må dobles og tas over fire år. Det betyr altså én årslønn strukket ut over FIRE år, ikke bare to.. .Lykke til med å leve komfortabelt på det, liksom...

I dag er tankene om hvorvidt det er vits i å tyne seg gjennom dette... Ser mer og mer at dette kanskje ikke er helt meg likevel, selv om jeg fortsatt har samme motivasjon som tidligere - jeg kan ikke gi tilbake all den hjelp jeg selv fikk i oppveksten, men jeg kan gi videre og bidra til at de neste generasjonene får en bedre oppvekst.

Men altså: Er det faktisk jobbmuligheter for meg i enden av dette løpet?

Vi har begynt å diskutere ung ufør for de 70 prosentene jeg er arbeidsufør, men som man vet, å bli ufør er ikke en livstidsdom. Jeg kan trene meg opp og jobbe med helsa noen år før jeg på ny forsøker meg på jobb... Helt frisk vil jeg nok aldri bli, og jeg vil alltid ha noen utfordringer...

Jeg burde jo prøve å fullføre, så har jeg i alle fall et fagbrev som jeg kan benytte meg av senere i livet, men klarer jeg å tyne meg gjennom et halvt år til på skolen? Høsten har jo tatt fullstendig knekken på meg. Ja, det var forsåvidt godt å komme tilbake på skolen denne uka, etter fire uker sykemeldt, men det som gjør det godt er ikke det faglige, og slettes ikke det sosiale - jeg er jo ti år eldre enn de fleste i klassen, og forskjellene mellom oss er som Sola og Pluto (ja, eksoplaneten, ikke hunden). Nei, det som gjør det godt er rutinene. Dagen får et mer spikret opplegg, og jeg har jo lært at for meg er rutiner ekstremt viktige...

Men... Er det vits? Er det verdt det? Klarer jeg det? Jeg klarer liksom ikke å lande på en avgjørelse... Samvittigheten min drar meg i to retninger. Avbryter jeg skolen, og heller tar i på å bli i bedre form, vil jeg jo være en bedre ektemann og pappa, men fortsetter jeg skolen får jeg jo endelig fullført en utdanning... Og da er neste moment: Er det reelle jobbmuligheter for meg som Barne- og Ungdomsarbeider med mine utfordringer? Livet er vanskelig, og jeg ligger våken om nettene og sliter med dette her..

Jeg har droppet ut så mange ganger før, jeg vil ikke gjøre det igjen... Men helsa mi og livskvaliteten min må jo tas hensyn til. Familien må tas hensyn til. Det er så mye som tynger meg ned... Hva f skal jeg gjøre....

 

#Skole #sykdom #fibromyalgi #trening #klaging #helse #livskvalitet #familie

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Daniel Hansen

Daniel Hansen

26, Sortland

Gift familiemann på 26 år. Far til tre, og en av relativt få menn med fibromyalgi.

Kategorier

Arkiv